Hurra! I dag kom det nytt Mamma - blad i postkassa! Det er så deilig å sette seg godt til rette under pleddet på sofaen og bare lese! Har ikke lest hele bladet enda, må liksom nyte det litt noen dager...
En av repotasjene i bladet skriver om downs syndrom. 85 % av kvinnene over 38 år som fikk påvist Downs syndrom hos fosteret de bar på valgte å ta abort i 2005, og tallet er stigende... Jeg må ærlig innrømme at jeg synes disse tallene er noe skremmende! Hvor går grensen til at vi blir et utvelgelses- samfunn..?
Hvem er det som skal bestemme hva som skal til for å få lov til å leve? Hvor "perfekt" må man være for å komme gjennom nåløyet hos foreldrene?
Bladet intervjuer foreldre til barn med Downs. De sier selv at om de hadde visst kan det være de hadde valgt abort, men de er selvsagt veldig takknemlige for det barnet de har fått i dag.
Er vi mennesker i stand til å ta slike valg i det hele tatt?
Jeg vet at for min del hadde abort vært helt uaktuelt. Samidig har jeg forsåelse for at andre vil velge annerledes. Jeg tenker som så at det er ikke min rett å bestemme liv eller ikke, så for min del trenger jeg ikke engang ta et valg, livet velger selv.
Hmm, skulle egentlig bare skrive et lite gladord om at Mamma har kommet, men så ble det vel heller et innlegg om Downs og ( for noen) vanskelige valg.
enig i dine tanker omkring dette.
SvarSlettbra innlegg.
Jeg vil bare si tusen takk for koselige ord i bloggen min! Så fin blogg du har, denne har jeg ikke vært innom før! Kos deg med bladet! :)
SvarSlett