FRITID ELLER FRI TID?

I hvor stor grad skal foreldre aktivisere barna, spør A- magasinet i gårsdagens utgave. Barns fritid blir i større grad organisert og voksenstyrt i dag enn det som var vanlig for noen tiår siden. Vet vi nok om hva denne organiserte fritiden gjør med familien?

Selv husker jeg at jeg var med på veldig mange fritidsaktiviteter da jeg var liten. Jeg vet at periodevis var jeg opptatt hver dag etter skolen. Jeg likte godt å være på aktiviteter. Jeg var interessert i så mye, og var derfor med på både fotball, håndball, kor, pianospilling, barneforening, teater osv osv... Noen ting måtte jeg si nei til, for mamma mente det ble for mye. Derfor var jeg aldri med i speider eller korps...

For min del var det fint å fylle fritida med aktiviteter. Likevel er jeg litt skeptisk til mange barns velorganiserte dager. Det må jo bli lite tid til å leke god, spontan lek?

Jeg har vel en idè om at fri lek er utrolig viktig. Gleden ved å leke sammen med nabobarna i gata, bygge hytte eller lage hemmelig klubb...

Når jeg tenker meg om har jo jeg også gjort alt dette, selv om jeg var med på mange ting. Det er vel noe med det at barn har en enorm mengde energi å ta av..? Barn liker jo å ha noe å gjøre!

Jeg vet at for min del er det viktigst at barna kan få en god og trygg barndom som utruster dem for det de skal møte senere i livet. Det er ikke viktig at barna lærer å spille piano eller blir gode i fotball. Jeg er heller ikke redd for at barna skal kjede seg. Jeg tror det er sunt å ha tid til å kjede seg litt innimellom. Når det er sagt synes jeg selvfølgelig det er flott at barna kan være med på aktiviteter som gir dem glede og begeistring. Det er godt og skaper mange gode opplevelser. Jeg mener bare at det er viktig at det ikke blir for mye.

Professor i pedagogikk Stein Erik Ulvund sier at barn som er med på for mye kan oppleve mye stress. Han mener at alle barn bør ha dager hvor de ikke er med på noe. Det samme gjelder vel oss foreldre tenker jeg.

Kankje jeg er litt vel idealistisk, men jeg syner det er noe herlig med gater fulle av barn som bare leker og er sammen. Problemet mange steder i dag er at " alle andre" barn er på SFO eller aktiviteter, så da er det jo i praksis ikke så mange å leke med likevel...

Kanskje er det vi foreldre som blir mest stressa over alle forskjellige aktiviteter barna er med på? Kanskje er det vi som trenger å bli litt mindre organiserte og heller være tilstede for barna? Er det egentlig nødvendig at vi hele tiden skal gjøre noe sammen med barna? Kanskje det de trenger mest er at vi bare er der sammen med dem?